Etter at den nye hit´en er ferdig mixet er det vanlig å sende den til mastering for å ytterligere polere resutatet og bl.a. få det opp i volum, legge på eventuelle PQ og ISRC koder. Tradisjonelt vil en masteringtekniker motta et antall stereofiler som skal med på en CD. Filene vil ofte være litt ulike i frekvensinnhold og variere i volum. Jobben vil da bestå i å få til ett felles uttrykk slik at igen låter skiller seg ut ved å låte tamt i forhold til resten av låtene. Hvis en låt har for mye bass i seg vil teknikeren redusere dette ved hjelp av en equalizer. Dynamikken vil jevnes ut ved hjelp av multibåndskompressorer, det vil brukes limiter for å hindre at det finnet volumtopper som kommer over 0 dB. Teknikeren vil ofte ha tilgang til en masse grom hardware som er utenfor budsjettet til oss som driver med hjemmestudio. Lyttingen er optimalisert og masteringteknikeren har trening og erfaring i å bringe det beste ut av mixene. Er du derfor ute etter det ultimate vll det å sende musikken til profesjonell mastering være interessant, men det koster penger. Det kreves også at den som jobber med låtene forstår din musikk og hvordan den skal låte hvis resultatet skal bli topp.

Det er derimot ingen grunn til å tro at man ikke kan oppnå gode resultater med sin egen datamaskin dersom du har tilgang til egnede verktøy. Uansett om du skal gjøre det selv eller sette bort jobben kreves det at du har en virkelig god mix å levere dersom du skal få det beste sluttresultatet. Videre i denne artikkelen forutsettes det derfor at du tar jobben selv.

Mastering er en prosess som er så enkel eller komplisert som du vil gjøre den. Det kan være at du nøyer deg med å slenge på en loudness maximiser/limiter på master bussen og lar det være med det, eller ender opp med en endeløs skruing på en lang serie effektprosessorer. Det kan være vanskelig å vite når man skal gi seg og om man kan tyne ut mer eller har tatt i for mye, men med litt trening og erfaring går det lettere å avgjøre når man er i mål.

Hvis du bruker f.eks Cubase5 finnes det brukbare plugins inkludert i programmet, men det finnes også mer dedikerte tredjeparts plugins som f.eks IK Multimedia T-RackS og Izotope Ozone. Universal Audio har flere gode plugger til UAD-kort for å nevne et annet alternativ. Om man skal bruke en vanlig kompressor eller en multibandskompressor er et viktig spørsmål. De gjør ulike jobber. En vanlig kompressor kan låte rent og pent eller farge lyden i ulik grad. En kompressor som farger lyden kan bidra positivt for å skape et "sound" ved å innføre litt distortion, smellende attack eller pumpende release, noe låter tøft i rett setting. Annet materiale krever at ting skal låte rent og naturlig og da må man velge kompressor og kompressorinnstillinger etter det.

En multibandskompressor er i prinsippet en equalizer med kompressor på hvert bånd. Bruksområdene er mange. Man kan blant annet bruke den for å håndtere problemfrekvenser eller for å dynamisk endre balansen mellom ulike frekvensregister. Med riktige innstillinger i forhold til materialet kan man få multibåndskompressoren til å begrense dynamikken på en transparent måte (slik at det ikke høres). De lavere frekvensene bør generellt få jobbe med lengre attack- og releasetider. Grunnen til dette er at de ikke klarer like rask release som høyere frekvenser gjør. Det kan også være lurt å bruke lengre attacktid for å slippe frem det "trykket" som allerede finnes der naturlig. Nedenfor ser du Cubase 5 Multiband Compressor.

En equalizer er nyttig for å foreta justeringer på frekvensinnholdet, legge til litt luft og fjerne sub-bass som ellers kanskje kan lage problemer. Hvis man bruker en kompressor i kjeden kan det være nyttig å legge en equalizer både foran og bak kompressoren, siden en kompressor kan endre tonebalansen. En equalizer etter kompressoren også gir deg full kontroll. En god mix krever som regel ikke at man gjør store justeringer med equalizeren når den skal mastres.

Nest sist i signalkjeden (før evt dither) er det lurt å plassere en såkalt brickwall limiter som ikke tillater noen signaler å gå over f.eks -0,1 dB. Det er viktig å ikke presse for hardt dersom man vil ha litt igjen av dynamikken.

Komplette løsinger som Ozone (vist nedenfor) er til hjelp ved at de inneholder alt du trenger for å gjøre masteringjobben samlet i en plugin. Ozone har en kjekk funksjon som heter auto gain compensation. Den reduserer effekten av komprimering ov limiting slik at volumet er likt mellom det behandlede og ubehandlede signalet. Uten denne sjekken er det lett å falle i fella som kalles høyere volum er bedre uten å høre på lydkvaliteten. Dersom utstyret du bruker ikke har muligheten automatisk kan du alltid kompensere for volumøkningen manuellt.

Det kan være tilfeller der det er en fordel om pluggen eller programmet man bruker til mastering har mulighet for såkalt Mid/Side prosessering, noe som innebærer at den mixede stereofila konverteres fra høyre/venstre informasjon til midten (mono sum) og sidene (forskjellen mellom høyre og venstre) slik at disse kan prosesseres uavhengig av hverandre og derettter konverteres til stereo igjen. Grunnen til at dette kan være nyttig er at instrumenter som ligger mot midten av stereobildet (f.eks bass, trommer og vokal) har ulik karakteristikk i forhold tl instrumenter som gjerne ligger ut mot sidene (f.eks gitarer, synther og romklang) og ved å kunne justere dem via Mid/Side får man større kontroll ved mastering.

Det finnes også egne programmer for redigering og mastering. Noen synes at det er lettere å mastre i et annet program enn det de har brukt for å spille inn og mixe låten. Det er sikkert mest en smaksak, men det kan være viktig nok det. Se for eksempel Sony SoundForge(Win), Steinberg Wavelab(Win) eller BIAS Peak (OSX). Hvis du bruker Logic Pro følger det med et bra program som heter Waveburner (kan ikke kjøpes separat).

Selvsagt skal du bruke ørene når du jobber, men det kan også være god hjelp i måleinstrumenter i tillegg. Hvis du bruker en audioeditor som f.eks steinberg Wavelab, en plugin som f.eks RNDigital Inspector (gratis) eller en dedikert masteringløsning vil du finne verktøy som gir deg oversikt.

Jeg pleier å ha følgende prosedyre fra mix til master:

• All innspilling skjer i 24 bit / 44100 Hz
• Jeg mixer ned låten til en stereofil i og jobber fremdeles i 24 bit / 44100 Hz. Jeg har ingen effekter eller kompressor/limiter på masterbussen og masterfaderen står på 0dB.
• Jeg oppretter et nytt prosjekt i Cubase (i 24 bit/44100 Hz) og importerer låten (eller låtene hvis det er flere som hører sammen).
• Jeg setter opp masterbussen slik jeg vil ha den. Ulike låter krever ofte ulik behandling, men ved å ha dem samlet har jeg kontroll på forskjellene.
• De ferdig mastrede filene lages ved Export Audio fra Cubase.

Jeg bruker gjerne Izotope Ozone4 og bruker derfor som regel Ozones dither for konvertering fra 24 til 16 bit. Hvis man bruker en separat dither er det viktig å bruke den kun en gang og på siste slot i masterbussen (post fader) slik at det ikke ligger noen effekter etter dither-pluggen. Pass også på å lagre umastrede versjoner av låtene dine i tilfelle du finner ut at du vil gjøre det på nytt senere.

Tips: Izotope har laget flere nyttige dokumenter når det gjelder mastering og dithering. Tipsene tar utgangspunkt i Ozone, men man har bra utbytte av dem selv om man benytter andre verktøy også.

Her noen flere nyttige linker: